Siste Liv - En person som søker etter et godt liv!

Håp!

Noen har håp om å fullføre studiene sine, mens jeg har håp om å bli bedre med psyken. Det er ikke mange som sier hvilke håp de har, og noen andre liker å fortelle om sitt håp hele tiden. Å håpe på noe godt er et slags håp, men gå inn for at den drømmen blir oppfylt er det største håpet man kan ha. Jeg liker ikke å snakke ofte hvilke håp jeg har, men det er viktig for meg å følge det håpet til den dagen det skjer en positiv endring. 

Hva om jeg hadde ingen håp. Hva ville skjedd da? Jeg tror ikke jeg hadde blitt noe bedre i dag dersom jeg ikke fulgte den. Noen mener at et håp bør bevares til den dagen det går opp for deg at det virkelig går an å stole på deg selv ved å si: Dette skal jeg greie eller Jeg skal bli flinkere med å være snill med mine foreldre.

Først trodde jeg at fortellingene som folk forteller om andre var sanne, men er det noe håp i det? Noen vil sikker mene at de har et håp om at det er sant eller noen vil mene at dette er en fortelling som baserer på et usant og fiktivt grunnlag. 

Det er så masse jeg ikke forstår, men håper det er mange som forstår hva et håp er. Jeg har aldri forstått det til jeg har innsett at jeg vil greie noe, og det er det som er så fint at folk tror de vet hva et håp er. Jeg kan huske en dag jeg sa til min mor at jeg har et håp og det er å bli frisk og kunne ta mine standpunkter for livet. Det var noen som sa til meg at det håpet du har kan du bare ligge i hyllen, for du kommer aldri til å greie det. 

Jeg har nå innsett at det går og jeg håper mitt håp kan belyse det faktumet at det går. Men du må tro på deg slev og gå inn for det.... 

 

FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER

Drømmer kan påvirke deg mentalt!

Vi mennessker drømmmer ofte, men noen gonger kan drømmene være så groteske at man får fra små melankolske tanker til selvmordstanker. Disse tankene kan føres til handlinger, og det er ikke mange som tar livet sitt pga melankolske tanker pr. dag her i landet. Det er skremmende at melankolske tanker eller når du drømmer kan faktisk påvirke din psykiske tilstand i fremitden. Drømmer referere oftes fra virkelige hendelser som har skjedd, opplevelser som et menneske har gjort. Dette er noe jeg har studert i en lang tid, og har funne ut at drømmen kan påvirke din tilstand. Den kan også avgjøre din hverdagsliv og resten av fremtiden. 

Derfor er det viktig at man har planer for hver dag som kommer. Disse planene for dag kan hindre at din tilstand blir dårlig, men blir bedre. Finn på noe som gjør deg glad, eller ha en samtale med dine venner eller dem du stoler på. Drømmer kan også gjøre deg så sliten at det mentale blir dårligere for hver dag som kommer. Dette er snakk om drømmer som også er fiktive hendelser som bl.a vold, vampyr og andre ting innen for vondskapen som du ikke har opplevd. Dersom du har opplevd noe grusomt i den virkelige verden så vil du desverre slite enda mer, og psyken vil bli vanskeligere å få orden på! 

 

FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER

Å se noen lider er vanskelig

Det er ikke lett å se at noen har det vanskelig, men de som har erfaring med psykologi legger ofte merke til ansiktsuttrykk. Det er tross alt en utfordring i senere tid, men jeg kan se når folk lider. Ansiktsuttrykket forteller meg mye, men jeg går ikke rett til personen og spør om den personen sliter. Jeg går bort til den personen og spør om vi skal finne på noe, og spør selvsagt om han/ho har hatt en fin dag. Jeg tar hensyn dersom ikke den personen vil svare, men det er viktig å skape en god dag for dem som sliter.

Jeg elsker å møte mennesker i hverdagen, noe som øker selvtilliten min. Skulle ønske at verden var annerledes, slik at vi kunne hatt en frisone for dårlige hendelser. Vår mentale helse består av godt og vondt, men det er viktig å finne teknikker som kan hindre de dårlige tankene.

Hva for en teknikk ville du brukt til å hindre dårlige tanker? (F.eks: Film, kjøretur, spasertur osv.)

 

FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER

FØLG MEG....

Jeg blogger fordi det er lett å uttrykke om mine mentale problemer. Det er mange som har det mye verre enn meg, men jeg har vært langt nede i den dypeste dalen der selvmordstanker har vært til stede. Jeg håper jeg når mange som sliter, slik at de kan få vite at de ikke er alene.

Jeg kan gi råd, men kan ikke hjelpe dem. Gode råd om å unngå å få tanker eller utføre handlinger kan være til nytte. Jeg håper det kan være til nytte for deg som leser denne bloggen, og håper virkelig at jeg når mange som sliter.

FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER

Kontroll over tankene!

Det er en utfordring å ha kontroll over tankene, men jeg har prøvd å sette fokus på noe som er godt. Noe som kan sette meg i andre tanker, og det har hjulpet litt.. Fra begynnelse slet jeg med å sette fokus på noe annet. Jeg trodde ikke helt med det første at jeg ville klare det, men det hadde me å si med viljestyrken min. Folk tror det er lett å komme i andre tanker når man har dårlige tider, men for meg var det vanskelig.

Jeg har fortsatt negative tanker som sliter meg ut, men prøver å se godheten og være åpen for at jeg skal kunne gå videre. Jeg har følt at det å gå i kirken hjelper meg mye. Siden jeg ikke er så religiøs så syns jeg at det å gå i kirken hjelper meg til å samle tankene og tenke grundigere gjennom hva tankene egentlig vil si. Du får et anna syn på livet og du får en del selvtillit når du går til en slik plass der man møter andre mennesker.

Ta deg til rette i kirken og sett fokus på innholdet av gudsteneste. Man trenger ikke å være religiøs, men det er viktig at din psyke blir bedre. Husk at det er mange som er glad i deg. Jeg kan ikke hjelpe deg som sliter, men jeg kan komme med råd som jeg har brukt slik at du får kontroll over tankene. Jeg kan ikke hjelpe andre dersom ikke min psyke er i orden.

FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER

BLE DU LINKA?

Trykk her for å besøke bloggen som ble linka. 

 

FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER

Gullkorn!

Noen har fortalt meg at gullkorn er det man får når man har gjort en god jobb. Noen gonger tenker jeg annerledes, og tenker slik at dersom mennesker er snille mot hverandre og gir et smil til den som sliter. Så kan man kalle dette for gullkorn, men det er ikke alltid jeg tenker slik. Har du gjort noe bra i livet ditt så vil du få gullkorn. Det er ikke sjokoalden Gullkorn jeg snakker om, jeg snakke om ting som er viktig å gjøre for at andre skal ha det bra i livet. 

Jeg har flere gonger gjort noe galt, men jeg kan ikke henge meg opp i det som er gjort. Det er viktig å gå frem i livet for at man skal få en bedre mentale helse, men av og til tenker jeg det er slik at folk som har gjort så mye bra i livet har fått gullkorn i munn. De vet hva de gjør, og de vet hva gullkornet innebære. 

Vet du hva gullkorn er? Gullkorn er noe som er verdig som du har gjort i livet. Et veldig godt eksempel er den kjærligheten så folk har ovenfor hverandre... 

 

Hva er din gullkorn?

 

FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER

 

VIL DU BLI LINKA`??

Vil du bli linka? Skriv i kommentarfeltet

Trekker den ut i morgen... 

 

FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER  

Sorg & Faenskap!

 

TRYKK HER FOR Å FØLGE MEG PÅ FACEBOOK 

Jeg har ofte vondt og sliter mye mentalt, men som overskriften sier det så er det mye sorg og faenskap i dette livet. Jeg er ikke så veldig glad for at jeg tilbringe tiden mye for meg selv,men kunne tenkt å hatt venner som jeg kunne møte oftere. 

Den dårlige mentalen som får deg til å tenke negativt er en faenskap av Deluxe. Det kan jeg skrive under på, og grunnen til at jeg sier det er at jeg vil ha et helt normalt liv som er fylt av glede. En glede som skaper fred i hjerte, slik at jeg kan få hvile meg etter denne tiden med dårlig psyke. Det er ikke noe jeg forteller til hvem som helst, men på blogg syns jeg at det hjelper lit. Sist innlegg skrev jeg litt med å åpne seg mer blant folk, slik at du blir bedre. Les innlegget her.

Sorgen er når jeg ikke har noe av de gode følelsene. Det er sorgen for meg, kun alt det negative som sier at gravsteinen står det:1991-2013. Ikke vet jeg, men dette er skumle greier som får deg til å være redd for samfunnet. Jeg har jobbet lenge med meg selv og føler at det er viktig å skille seg ut blant andre. Tenke på positive tanker når man har det vondt, istedenfor å gjøre det enda verre med å tenke negative tanker.  

Akkurat, det er som sorg og faenskap! 

 

LESERINNLEGG: -Livet var et Helvete!

 

FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER

 

Skriv et leserinnlegg til slpost@live.no - Vil du være anonym så skriv det i mailen!

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Skrevet av Linn Therese - BESØK BLOGGEN HER

 




Jeg hadde det jævlig. Jeg visste ikke hvordan livet egentlig kunne være, at det kunne være fantastisk. Det eneste jeg visste var at livet kunne være helt jævlig og det eneste jeg ville var å dø.

Slet psykisk i 7-8 år. Gjennom slutten av barneskolen, hele ungdomsskolen og videregående. Men det meste startet på ungdomsskolen når det kom til psyken. Alt kom på en gang og jeg traff den berømte stygge veggen.

På barneskolen hadde jeg blitt mobbet lenge. Folk slang stygge ord til meg, stygge blikk, jeg ble en gang sparket og slått i magen fordi jeg var ekkel. De mente jeg så ekkel ut og fortjente derfor slag og spark i magen. Det var grusomt. Folk mente de kunne behandle meg slik de ville fordi jeg var fæl i deres øyne.

 I 7.klasse hadde jeg snakket mye med en gutt på internett. Vi fikk kjempe god kontakt og jeg satte pris på han. Han spurte etter hvert om jeg kunne sende han bilder av meg selv. Jeg sendte han bilder av mitt ansikt mange ganger og skjønte ikke helt hva han mente. Så spurte han om jeg kunne sende bilder av kroppen min. Jeg var ikke gamle jenta egentlig, og visste ikke hva jeg gikk til om jeg gjorde noe sånt. Det var spennende og skummelt på samme tid, men valgte å ta utfordringen. Han fikk meg til å føle meg fin fordi han sa jeg var fin. Når jeg ellers hørte bare dritt når jeg var på skolen så var det godt å få en bekreftelse fra denne gutten om at jeg var fin.
Sommeren kom og han ble plutselig stille. Hørte ingenting mer, fikk ikke tak i han, ingenting. Jeg ble lei meg, såret og alt det som hører med. Så startet ungdomsskolen, der jeg håpet at ting kanskje ville endre seg litt til det bedre, mindre mobbing osv, noe det absolutt ikke ble. Like etter start hadde vi en håndball dag på gressplenen med hele skolen, jeg var klar for å stå opp og delta på det, men planen var ikke helt sånn. Mamma sa jeg ikke skulle på skolen i dag og jeg kunne se fra vinduet alle fra skolen som deltok på denne dagen. Jeg fikk vondt med en gang fordi jeg tenkte at jeg kom til å få kjeft fra folk i klassen for at jeg ikke møtte opp fordi at da manglet de folk til å spille. Så fikk jeg beskjeden fra mamma om at jeg skulle til Fredrikstad, fordi jeg skulle i avhør på politistasjonen med Kripos. Der fikk jeg vite at denne fyren var ikke 15 år som han sa til meg, han var 33 år, og planen hans var å møte meg for å voldta meg. Det var jo litt av en beskjed å få. Jeg falt sammen, og det gjorde bare dagene mine mye verre i ettertid. Tankene på hva som kunne skjedd om jeg rakk å møte han, var grusomme.

I tillegg kom jeg på skolen på mandagen, og mobbingen fortsatte. De spyttet på meg, kastet vann på meg, spente bein, de gjorde alt de kunne tenke seg å gjøre med meg som var slemt.

Etter hvert ble det alt for mye for meg. Jeg taklet ikke livet stort lenger. Jeg gikk på ungdomsskolen og taklet ikke livet. Man er nå litt for ung til å si at man ikke takler livet, men det var slik det var. Alt for mye dritt, alt for mye som gjorde at livet ikke var verdt å leve lenger.

Læreren min forsto at noe skjedde og at jeg hadde det litt vanskelig. Ho gikk til helsesøster uten å spørre meg først og ba ho om å fikse en time til meg. Plutselig kommer læreren min og sier jeg har time hos helsesøster. Jeg går dit og ho mener jeg da skal brette ut alt som skjer i livet mitt og hvordan jeg har det.
Jeg klarte det ikke helt med en gang, men etter litt åpnet jeg meg og ho skjønte fort at jeg trengte noe mer enn bare en samtale med ho selv. Da fortalte ho meg at ho ville jeg skulle komme meg til noe som heter Oppsøkende Psykiatriteam her i Sarpsborg. Jeg sa at jeg kunne gjøre det bare de ikke fortalte noe til mine foreldre. Problemet var at ho hadde ikke noe annen mulighet, ho måtte fortelle foreldrene mine at ho skulle henvise meg dit. Jeg ville ikke at de skulle vite at jeg hadde det så jævlig.

Jeg kom meg dit og gikk der fra halve 8.klasse til og med halve 1.året på videregående. I løpet av videregående ble ting enda verre. Spesielt 1.året. Da var ting forferdelig. I slutten av 10.klasse så startet jeg med selvskading. Det gikk alt fra kutting til spiseproblemer osv. Gjorde mye for å kunne ødelegge meg selv eller for å kjenne at jeg faktisk levde. I løpet av tiden ble min psykiater på dette stedet jeg gikk til sykemeldt så ho jobbet kun 60 % noe som for meg gjorde etter hvert at jeg mistet litt tillitten til ho. Jeg klarte ikke lenger å fortelle hvordan jeg hadde det de få gangene jeg traff ho. Jeg begynte å skade meg mer og mer, og tankene kom mer og mer over på at jeg ville ta livet mitt. Var mer vekk fra skolen og jeg slet som et helvete. En av mine lærere oppdaget at noe ikke var som det var fordi jeg ikke taklet mer skolekjøkken osv blant annet. Grunnen var at der mente de at vi måtte ha t-skjorte på oss, og armene mine hadde jeg jo skadet, ikke så mye, men noe, hadde skadet meg mye mer andre steder. For å skjule det mer. Så jeg ville ikke ha skolekjøkken mer fordi det var noen i klassen som så disse sårene mine.

Etter litt ble jeg innkalt til en samtale med læreren min, fordi ho var bekymret og hadde hørt fra noen jenter i klassen snakke om meg og sår på armen. Ho fikk meg til å innse at jeg var nødt til å gjøre noe med dette. Ho fikk meg til å skrive ned noe hver kveld, om hvordan dagen min har vært. Jeg gjorde det, og leste selv at det stort sett var svart som natta, alt som sto der. Jeg tok med meg dette, viste det frem til min psykiater. Ho fikk sjokk. Ho ringte etter legen min, så jeg fikk en akutt time der fordi dette var alvorlig og hadde med selvmordstanker/planer å gjøre.

Etter samtaler der om at jeg kanskje måtte legges inn osv, gjorde meg kjempe redd. Visste ikke hva det ville innebære, så jeg ble redd. Etter litt fant han heller frem et annet alternativ, noe som jeg godtok. Da ville han ha meg inn på UPP, altså Ungdoms psykiatriske poliklinikk. Det er mye av det samme som BUP, men kun for ungdom. Der fikk jeg miljøterapi, som vil si at jeg dro dit, og vi fant på ting istedenfor og bare sitte inne på et kontor hele tiden. Det gjør faktisk at det er lettere for en person å snakke!

Dette hjalp noe, det holdt meg relativt greit oppe, men slet så klart fremdeles!
Hadde perioder der ting var svart som natta og det eneste jeg ville var å dø. Døden var mye i tankene mine da jeg slet. Noe det er for veldig mange.
Siste året på videregående var det vanskeligste året noensinne med tanke på skole. Jeg tok påbygningsåret for å få en generell studiekompetanse. Jeg gikk på tabletter for å slippe depresjoner, som ikke funket. Det var hardt det skoleåret. Jeg hadde heldigvis en lærer som var ganske støttende og fortalte meg det at jeg skulle kjenne på følelsene når jeg våknet på morgen. Hvis jeg kjente at det var vanskelig å stå opp, vanskelig å komme meg ut av senga, eller døra, så skulle jeg legge meg ned, lukke øynene en times tid til, og heller prøve igjen på nytt. Ho mente det var mye bedre for meg å være på skolen om jeg ikke tvang meg selv. Og det funket mye bedre. Jeg satt på skolen ofte og stirret rundt i klasserommet, hørte en masse babling rundt meg, men forsto ikke et eneste ord av hva noen sa. Jeg følte meg helt bortvekk i forhold til alle andre.

Jeg innså til slutt at det eneste som ville hjelpe meg videre ville være å komme meg bort. Eneste problemet var at jeg ikke var klar for noe som helst høgskole/universitet. Men så hørte jeg noen snakke om folkehøgskole, og sjekket ut alternativer, priser osv. Snakket med psykiateren min UPP for å høre med henne hva ho tenkte om det. Det var dyrt og jeg var kjempe redd for å si noe til foreldrene mine. Men i en familiesamtale på UPP valgte jeg å fortelle dette. Og det kom frem veldig positivt. Jeg søkte og kom inn!

 

God klem til alle dere som sliter! 

Les mer i arkivet » Juli 2013 » Juni 2013 » Mai 2013

Siste Liv

21, Haugesund

Er en 21 år gammel gutt som har depresjoner og sliter mye med å akseptere meg selv. Denne bloggen handler om mine følelser og håper det kan være til hjelp til andre som sliter. Kontakt eller send et leserinnlegg til slpost@live.no

FØLG HER:
hits DESIGN BY DR. TOBY TALKER - THECURE.BLOGG.NO