ADD MEG LESERINNLEGG FACEBOOK

LESERINNLEGG: -Starten på noe som vil utvikle seg til å bli en psykisk plage!

De fleste foreldre sender nok barna sine i barnehagen hver morgen med et smil om munnen mens de tenker at barnet deres skal leke og ha det gøy med vennene sine. De fleste tenker ikke over at barnehagen kan være starten på noe som vil utvikle seg til å bli en psykisk plage videre i livet for barnet deres. Jeg er et eksempel på et av disse barna som ville ha denne plagen resten av livet.
Jeg kommer fra ei lita bygd. De fleste tror nok at bygder er steder hvor alle er glade i hverandre og går på dørene til hverandre for å låne sukker og mel, men slik er det ikke. Bygder er det helt motsatte, ihvertfall her hvor jeg kommer fra. Riktig nok gikk jeg bare i barnehagen i noen få måneder. Etterhvert skjønte foreldrene mine at dette ikke var noe jeg ønsket, og siden mamma ikke jobbet kunne hun ha meg hjemme. Minnene jeg har fra barnehagen er at jeg ikke turte å spise kake sammen med de andre barna da en av de hadde bursdag, og jeg ble en gang slått med et hardt objekt slik at jeg fikk en kul i panna. Siden jeg ikke gikk særlig i barnehage visste ikke så mange hvem jeg var, og jeg var derfor ikke et veldig sosialt barn. Første skoledag i første klasse gledet jeg meg til, og første dag gikk greit, men etterhvert begynte de andre barna å fryse meg ut, og jeg var ensom. Dette fikk mamma og pappa aldri vite før jeg i tenårene begynte å åpne meg. All min tid på barneskolen var jeg ensom, hvis vi ser bort ifra de gangene jeg var en reserve og jeg trodde at jeg endelig skulle få være en del av vennegjengen, men slik var det ikke. Den ene dagen fikk jeg leke med, den andre dagen satt jeg alene. Jeg husker spesielt da jeg, sammen med to andre jenter, skulle leke med Barbiedukker. Det var stas det. Det var mange dukker å velge mellom, men jeg fikk utdelt den aller styggeste og jentene sa: ''Denne burde du leke med. Dere ligner!''. Var det en skjult kommentar på at jeg var stygg?
Etterhvert som man vokste opp og man begynte å utvikle nye interesser ble ting enda verre. De andre begynte å bry seg om mote og sminke. Guttene likte biler og mopeder. Jeg gikk i retningen mot musikk. I skrivende stund må jeg nesten le, for jeg er en av de som har opplevd mobbehelvete på grunn av Tokio Hotel. I 6. klasse ble jeg blodfan av dette bandet, og da var det gjort. Mellom 6. og 8. klasse opplevde jeg å bli spyttet på, sett stygt på, folk truet meg, jeg fikk trusler via nett og lista er endeløs. Man kan egentlig si at jeg vokste opp som et ensomt barn. Den dag idag, på videregående, langt vekk fra mitt barndomshjem (er hybelboer) sliter jeg enda med negative tanker om meg selv. Jeg kan begynne å gråte av den minste ting, og jeg har perioder med depresjoner. Før var jeg deprimert til hver tid. Jeg hadde perioder hvor jeg hatet meg selv så mye at jeg begynte å kaste opp i dusjen fordi jeg følte meg feit. Et annet minne er da jeg og ei i klassen over meg, på samme tid, mistet et familiemedlem. Hun fikk masse klemmer og oppmerksomhet, og folk rundt henne kondolerte i alle kriker og kroker. Hva med meg? Ingenting. Jeg var usynlig, ingen så meg, ingen så ut til å bry seg. Jeg fikk en klem hos læreren min, det var alt. Hun brydde seg, men hun alene klarte ikke å gjøre noe med situasjonen min.
Til tross for alt jeg har opplevd mye og hatt psykiske problemer så og si hele livet mitt, så er jeg litt takknemlig. Hadde jeg ikke opplevd dette, spesielt den aller verste mobbingen, så hadde jeg neppe vært her hvor jeg er idag. Jeg hadde nok aldri sett verden smile så mye som den gjør nå, og jeg hadde nok ikke vært den jeg er. Jeg ble et mye sterkere menneske da jeg for noen måneder siden begynte å lære at jeg ikke var så dum og usynlig som jeg trodde. Å flytte til et nytt sted hvor ingen visste hvem jeg var gjorde alt mye bedre. Men selv om alt lyser til meg som en vakker vårdag, så føler jeg til tide et evig og kaldt vintermørke innerst inne. Minnene vil alltid være i meg og plage meg. Mine psykiske problemer har nok satt sin evige rot i meg, men de er ikke dominerende som før. 
- ANONYM-
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Har du slitt mye psykisk, eller sliter du enda? Send inn ditt leserinnlegg til slpost@live.no

Du kan velge selv om du vil være anonym.

9 kommentarer

Signebd

26.05.2013 kl.16:50

nei, heldigvis, men uff så trist!<3 Så bra at personen har blitt bedre nå og føler seg sterkere!<3

Alina

26.05.2013 kl.17:24

Har opplevd mogging selv og har skrevet om det på bloggen min.

http://alinab.blogg.no/1368466108_hva_tenker_du_om_mobb.html

Fint innlegg!

stineeriksen86

26.05.2013 kl.18:00

Mobbing kan få mye større konsekvenser enn det mange voksne tror desverre......

Bra personen har det bedre nå =)

RaversSpeech

26.05.2013 kl.18:19

herregud så sterk skrevet, fikk rett og slett vondt av å lese det

Veronica

26.05.2013 kl.19:33

Jeg likte dette innlegget!

26.05.2013 kl.21:43

Tusen takk for at du ville dele leserinnlegget mitt! Det setter jeg stor pris på <3

Siste Liv

26.05.2013 kl.21:47

Anonym: Bare hyggelig! :)
Utrolig fint innlegg, virkelig en god ide med disse leserinnleggene! Og så utrolig fint at du (leser) ser så positivt på alt det vonde du har vært gjennom. det viser virkelig hvor sterk du er!

Skriv en ny kommentar

Siste Liv

Siste Liv

21, Haugesund

Er en 21 år gammel gutt som har depresjoner og sliter mye med å akseptere meg selv. Denne bloggen handler om mine følelser og håper det kan være til hjelp til andre som sliter. Kontakt eller send et leserinnlegg til slpost@live.no

FØLG HER:

Kategorier

Arkiv

hits