ADD MEG LESERINNLEGG FACEBOOK

LESERINNLEGG DEL1: -En stund jeg ikke ønsket å ha kontakt med min mor!

 

Leserinnlegg av Linni Eriksen (19)


Hei alle sammen. 
Nå skal jeg skrive et innlegg om mitt liv med foreldre som rus missbruker av både alkohol og narkotika. Det er ikke en lett ting å skrive om, men når jeg har det vanskelig i forhold til dette så er det letter og bare få det ut, enn å holde det inni seg, fordi da bygger du opp noe, som kommer til å komme ut til slutt å  stort raseri og sinne. 
Jeg skal fortelle dere hvordan jeg følte det når jeg var barn, og hva som skjedde med meg etter som jeg ble større, og hvordan jeg taklet alt dette.
Moren min har alltid vært missbruker, hele mitt liv, men det hele starte virkelig når jeg var mellom 7-10 år. Jeg hadde to småsøsken, som også bodde hos mamma. De hadde en "bar" nede i kjelleren det hele foregikk. Det hele begynte med at de bare drakk i helgene, og hadde masse fester, som resulterte i mye bråk og slikt som følger med fester. Det gjorde at vi barn ikke fikk sove, å  jeg ble holdt våken flere timer hver natt, fordi jeg måtte få mine to små søsken til å sove. Også drakk de som regel fra fredag til søndag. Så da måtte jeg stå opp tili hver morgen med søskene mine slik at de fikk seg mat og drikke, nye klær å bleier på seg. 


De voksen tok virklelig ikke noe hennsyn til oss, ingen av dem. De spilte høy musikk, ropte, kranglet og drakk videre hele tiden, hver eneste helg. Det var så utrolig slitsom i og med at jeg var liten og tok vare på en liten baby og lillesøstern min som også var ganske liten. Jeg gruet meg alltid til det var helg hver eneste helg. Det var det verste, fordi jeg viste hva som ville skje, fult hus, full musikk og bråk.  Så i uke dagen var det virkelig bare og sove seg, opp i tilegg til at jeg måtte på skolen, det var tungt, jeg var slitsomt og jeg var redd hver eneste dag. For hva kunne skje med oss barn hvis det skulle fortsette på dette viset ? 


Jeg viste heller ikke hvem jeg kunne prate med, å jeg ville heller ikke prate med noen om det. For da kunne det skje at vi søsken ble skilt fra hver andre, det ville jeg overhode ikke. 
Etter en stund ble det enda verre, de begynte å drikke på fredag og fortsett utover uken. Da måtte jeg ta meg av søsken mine helt av meg selv, flere dager jeg ikke klarte å komme meg på skolen, fordi jeg viste ikke hvem som kunne passe lillebroren min. Jeg kunne virkelig ikke dra på skolen å la han være der alene. Også var det veldig viktig at lillesøster kom seg i barnehagen / skolen når hun begynte der. 
Hver eneste kveld så gråt jeg meg i søvn, av redsel for hva som kunne skje neste dag. Og mange tusen spørsmål om de aldri hadde tenkt å slutte. For om lillebror har det bra og lillesøster, var det virkelig ikke noen som tenkte på oss ? vi som  var så små, måtte oppleve de verste sidene til fulle voksne personer, tenket der virkelig ikke noe på oss, om vi hadde det bra. 

Jeg husker spesielt en gang påsken for noen år siden, tror det var når jeg var tolv år, lillebror var 2-3 år, lillesøster var 8 år da. Mamma hadde dratt bort, hun hadde ikke telefonen på å jeg eller kjæresten hennes viste hvor hun var. Ingen fikk tak i henne. og jeg tenke hele tiden da det aller verste. At hun var dø. at hun hadde drukket seg ihjel eller noe sånn. Også skulle kjæresten hennes dra for å prøve å lete etter henne, også ble han borte å havnet på fylla selv, å kom ikke hjem igjen. Da var jeg skikkelig redd, hadde ingen penger, nesten ingenting mat, og jeg braste sammen i gråt, å lurte på va jeg skulle gjøre. Jeg prøvde å ringe alle jeg kunne tenke meg som kanskje viste hvor mamma var. Ingen viste hvor hun hadde tatt veien. Og kjæresten hennes kom heller ikke hjem på noen dager. jeg gråt å jeg gråt, og prøvde så godt å skjule det fra de minste, fordi jeg ville ikke fortelle de hva som hadde skjedd. Da tok jeg å kledde på barna og tok de med meg til onkelen min for å spørre han om jeg kunne få låne noen penger, eller om han hadde litt mat jeg kunne få. Og selvfølgeli fkk jeg det. Så var det bare å gå hjem igjen, i et stort håp at mamma eller noen var der, men en stor skuffelse når jeg kom inn døra hjemme. Ingen var der.
Jeg følte meg alltid så ensom, jeg måtte sitte hjemme med søskene mine fordi moren min var for opptatt med alkohol. hadde nesten ingen venner som jeg kunne være sammen med. Bare søskene mine hele dagen. Det var jo heller ingen som kunne hjelpe meg fordi jeg fortalte ikke til noen hvordan jeg hadde det å hvordan det hele var.  Å når mamma endelig kom hjem, så sa hun at hun var skikkelig lei seg å mente det ikke. Å jeg sa hele tiden at det går bra mamma. Det gjør ikke noe, jeg har tatt meg av søskene mine. De har det fint og mat har de fått. Jeg bare godtok alt i grunn, jeg sa alltid at det gikk bra, selvom det ikke gjorde det, jeg var knust inni meg, men klarte ikke si det.
Når jeg ble 13 år så flyttet jeg til pappaen min for da klarte jeg ikke mer. Det gjorde ikke saken så mye bedre, jeg etterlot lillebroren min hos mamma, jeg klarer aldri å tilgi meg for det. Også når jeg hadde bodd to måneder i Harstad og begynt på ny skole, så var det noe som het "utekontakten" som kom til skolen for å fortelle oss hva det var. Også husker jeg så godt de fortalte en historie om en jente og hvordan hun hadde det. og det lignet så mye på meg selv, så jeg løp ut av klasse romme i gråt. Fordi jeg tenkte så mye på hvordan jeg har hatt det, at noen kan behandle meg slik, å ikke minst søskene mine.
Senere fikk jeg ordnet en avtale hos "Utekontakten" der fortalte jeg alt som det har vært, det var utrolig godt å få det ut, endelig var det noen som viste hvordan jeg har det. Også sendte de en rapportil til barneverne i sørreisa, da ble lillebror umiddelbart overflyttet til et fosterhjem. Å når jeg fikk vite det var jeg totalt knust. Jeg tenkte at jeg ikke kom til å få se han så ofte, å rett hadde jeg. Det er den verste følselsen jeg har hatt noen gang. Det var jo dette jeg skulle unngå, vi skulle jo ikke bli skilt, da angret jeg straks på at jeg hadde fortalt noen det, å at jeg hadde flyttet. 
Jeg kunne bare fotsatt å bodd hos mamma, jeg hadde klart det, jeg klarte det jo når jeg var 7-10 år så. Hvorfor var jeg så dom å flyttet. Alt er min feil.



MVH Linni Eriksen 

2 kommentarer

camilovesalmosteverything

31.05.2013 kl.01:54

Så trist... Klem til deg og søskenene dine.

Annette Heimland

31.05.2013 kl.02:25

Tårer i øynene av og lese dette:/ håper det går bra nå<3

Skriv en ny kommentar

Siste Liv

Siste Liv

21, Haugesund

Er en 21 år gammel gutt som har depresjoner og sliter mye med å akseptere meg selv. Denne bloggen handler om mine følelser og håper det kan være til hjelp til andre som sliter. Kontakt eller send et leserinnlegg til slpost@live.no

FØLG HER:

Kategorier

Arkiv

hits