ADD MEG LESERINNLEGG FACEBOOK

LESERINNLEGG DEL 2: -En stund jeg ikke ønsket å ha kontakt med min mor!

 

Skrevet av Linni Eriksen

 

Etter noen dager så hadde jeg klart å fordøy det at lllebror va i fosterhjem, jeg hadde begynt å gå til psykolog nå, å de hadde fått meg til å skjønne at lillebror har det bedre i fosterhjem. Å det ble litt letter for meg, men det  å vite at jeg ikke kom til å få se lillebror på lenge, gjorde så utrolig vondt. Heldigvis så hadde jeg gode venner, å all salgs hjelpe jeg enn kunne treng å måtte han, for å kunne klare meg igjennom disse vanskelige tider. Det var vanskeligst å være alene om kvelden, når jeg lå i sengen min. Det var da alle tanke kom tilbake, jeg klarte ikke slutte å tenke på hvordan alt hadde vært, å hva det var jeg hadde gjort mot lillebroren min, å lillesøstern min ikke minst. De hadde det nok like vanskelig som jeg, men tror ikke de egentlig skjønte helt hva det var som hadde foregått. Jeg tenkte altids at dette kom de alltid til å huske, å det var noe som kanskje var med på å øddelegge mye for dem når de var større. Og jeg merker det veldig godt på dem den dag i dag.  

Det var en stund jeg ikke ønsket å ha kontakt med mammaen min, jeg var så såret. At hun virkelig ville utsette sine barn for dette. Og hun ble ikke noen bedre med tiden akkurat. Hun ble bare enda verre fordi nå drakk hun i sorg for at hun hadde mistet ungen sine, så nå var det på hel tid omentrent. hun ville virkelig ikke gjøre det bedre for seg eller for oss slik at vi kunne flytte tilbake til henne. Nei slettes ikke. !  Jeg tenkte altid at hun hatet oss ekstremt mye siden hun gjordet dette. Hva hadde vi gjort galt ? Jeg hadde nå gjort alt rett, trodde jeg værtfall. I alletider hadde jeg brydd meg mer om småsøskene mine enn om meg selv, jeg tenkte aldri på meg, jeg lå sist. De små måtte ha mat, de måtte ha rene klær, å alt slik. Jeg passe på at lillesøster hadde venner slik at hun ikke ble alene, mens jeg selv satt igjen med ingenting. Helt alene var jeg. Jeg hadde bare lyst å låse meg inni et skap og bare sitte der og håpe på at alt dette var et stort og fælt marreritt. Dessverre så var det ikke det. Jeg satt i Harstad, uten min lillebror som jeg hadde sendt i fosterhjem, kom jeg noen ganger til å få se han igjen ? Jeg kom nok aldri til å få se han vokse opp slik jeg virkelig ønsket at jeg skulle. Jeg kunne aldri helt innse for en feil det var jeg hadde gjort. 
Jeg gikk så ofte jeg kunne til psykologen, men det hjalp ikke. Da sluttet jeg bare å dra dit også, det endte med at jeg snakke nesten aldri med faren min heller, og værtfall ikke stemoren min. Jeg hadde bare min venner, men det var ikke alle de som viste hva som foregikk i live mitt, bare de nærmeste. Og de hadde ikke så lyst og risse opp i live mitt, for at jeg skulle få det vondt. så det ble aldri snakket om. Så da smilte jeg bare å latet som jeg var glad. og at jeg hadde det bra. 

En dag så tok pappa å stemoren min å ville snakke med meg, så sier de at jeg må gjerne bare si i fra til de om jeg trenger å snakke med dem, fordi dem er her for meg. Ja bare smilte å sa ja, men nå har jeg det bra. Sannheten var det at jeg egentlig ikke hadde det bra, jeg bare ville ikke snakke med noen om det. De sa også at det var veldig viktig at jeg fikk snakket om det, slik at jeg ikke gikk å holdt det inni meg fordi det kom til å ende med at jeg kom til ekspoldere en dag, å blir kjempe forbanna. Det var noe de ikke ville at skulle skje med meg.  

Etter hvert som tiden gikk, ble ting verre. Jeg var akkurat blitt 13 år, drakk som en annen alkoholiker. ja så ille har det faktisk hvert. Det var min måte å komme meg bort fra alt det vonde og ha det bra og kunne kose meg sammen med folk som jeg er glad i, men selvføgelig jeg hadde jo noen stunder der jeg tok av når jeg var full også. Helt forferdelig! Tretten år og drakk meg skikkelig full. Det hjalp på den tiden, når jeg ikke ville snakke med noen. Da var alkohol løsningen min. Synd å si det. 

Jeg har det ikke lett for å få venner, er ikke så glad i og prate heller, er ikke den første som tar iniativet til det. Jeg er så redd for å slippe noen inn på meg, er så redd for at jeg skal bli såret på samme måte som jeg har blitt såret i alle år, av den personen som har betydd mest for meg. Slik vil jeg ikke ha det. Det godtar jeg ikke, derfor har jeg ikke så mye å prate om, jeg har ikke mye å fortelle om meg selv, uten at jeg skal måtte fortelle hele historiene min. Skulle virkelig ønske jeg hadde en venn som har hatt det slik som jeg, en som jeg kan dele tanker med, om alt jeg bærer på inni meg, alt jeg tenker å føler nå.  
Det med drikken har virkelig ikke blitt bedre med årene, det har blitt tusen ganger verre. Det kan jeg å alle andre skrive under på. Og etter jeg var ferdig på videregående så flyttet jeg til mammaen min, og jeg jobbet på hurtigruten som lærlinge. Alle de tre ukene jeg var hjemme så drakk jeg i et kjør, hele tiden, det var det enste jeg levde for da. Alle ble bare mer og mer bekymret for meg. De viste aldri hvor jeg var eller hva jeg gjorde. Men når jeg bodde sammen med moren min, det var forresten e helt forferdelig ide å flytte til henne. Fordi nå har hun funnet seg en annen mann og giftet seg med han, og han er narkoman. Så det har mamma også begynt med, not good. Og når jeg fikk vite det, så ble jeg helt knust, det var som om alt startet på nytt igjen. Drikkingen ble verre og verre, eneste måten jeg kunne kose meg å smile på ordentlig.
Å når jeg feiret 18 års dagen min, så møtte jeg en fantastiks gutt, som nå er samboern min. det gikk en måneds tide ca etter bursdagen min så startet vi å være sammen å finne på ting sammen, og etter hvert som jeg ble mer og mer forelsket i han, så kjente jeg at jeg kunne faktisk ha det koselig uten å drikke, jeg fikk tankene min på andre ting når jeg var sammen med han. det gikk en stund før jeg virkelig fortalte han alt, å da skjønte han jo hvorfor jeg hadde drukket så mye. Han har virkelig fått meg til å slutte å drikke så mye, han er der for meg å om jeg trenger en skulder å gråte på når jeg har det vanskelig så er han virkelig der å stille opp. Han er helt fantastisk. Jeg elsker han virkelig. Og er så glad for at han ikke driter i meg, selv om vi ikke er sammen nå lengre. Setter så stor pris på han, han har hjulpet meg så utrolig mye gjennom vanskelige tider. Og han skjønner når det er tungt angående alt dette, å han tar seg tid til å prate med meg. Jeg forguder jeg, vennen min. Du har et stort hjerte av gull, det skal værtfall jeg skrive under på. 
Så nå skjønner jeg jo at drikking trenger man ikke for å ha det bra, det er bare de retter personen som må til, for at man skal ha det bra.
 

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Har du slitt mye psykisk, eller sliter du enda? Send inn ditt leserinnlegg til slpost@live.no

 

Du kan velge selv om du vil være anonym.

Én kommentar

Birgitte

31.05.2013 kl.12:26

Jeg synes utrolig synes på henne.

Skriv en ny kommentar

Siste Liv

Siste Liv

21, Haugesund

Er en 21 år gammel gutt som har depresjoner og sliter mye med å akseptere meg selv. Denne bloggen handler om mine følelser og håper det kan være til hjelp til andre som sliter. Kontakt eller send et leserinnlegg til slpost@live.no

FØLG HER:

Kategorier

Arkiv

hits