ADD MEG LESERINNLEGG FACEBOOK

LESERINNLEGG: Deprisjon, Innleggelser. spiseforstyrrelser, selvmordsforsøkelser

Alt begynte i ganske ung alder, 7-8 år, når søsteren min var helt gal oppi huet, hun skrek, rusa seg, knuste allt som heter dører, og ting rundt seg, mamma og pappa måtte ha fysisk kamp mot ho, ho var helt vill. Da var jeg ganske liten for og si det sånn. Ho krangla alltid
med mamma og pappa, og gjorde meg livredd. Mamma og pappa satt oss minste ute i stua, med døra lukka, var ikke veldig isolert så
hørte alt, og så osså mye. Politiet kom osså fler ganger, dette tok ikke slutt men hun flytta ut flere ganger kom ho hjem og lagde
bråk, etter dette så gikk alt helt normalt, jeg levde livet som barn, men jeg hadde alltid en indre smerte, jeg har stor famile, 12 søsken.
Alle sier å så koselig, men de skulle bare vist, alt er feil. broren min har voldtatt fler av søskna mine, det var mens de var barn.  Selvom
jeg ikke har blitt misbrukt, så føler jeg det, jeg føler meg skitten og ekkel, og er veldig redd for å ha samleie med noen, jeg har ikke hatt
det fordi jeg klarer ikke det. etter åra gikk og jeg fikk vite det, snudde alt seg på huet, altså at jeg fikk vite det som hadde skjedd i familien, det var i 6-7 klasse. Jeg ble så deprimert og lå og gråt meg i søvne hver natt. Jeg fikk vite det sånn ca 10 år etter det faktisk hadde skjedd. Når jeg gikk i 7-8 klasse, begynnte broren min med det samme som søsteren min, altså og ruse seg, slå i stykker dører,
klikke brutalt, hive saft flasker rund, gud vet hva politiet var hvertfall jevnlig innom. Han gjorde sånn at jeg fikk utholdlige smerter, magen min kolapset helt rundt 5-6 klasse. fordi jeg var lei meg.  jeg hadde så store smerter at man ikke kunne ane, skulle tro jeg lå for døden. hver gang det ble for mye
for meg hadde jeg disse smertene fra noen uker, til noen månder, det lengste 2 månder, da gikk jeg ikke på skolen i det hele tatt.
Jo eldre jeg ble jo  værre ble deprisjonen. i 8 klasse isolerte jeg meg på rommet og da var det alt som startet, jeg sulta meg, overspise,
kasta opp og siden det har jeg det enda. nå går jeg "egentlig" i 1.vidregående. ting ble vanskligere og vanskligere. men jeg stengte
meg inne, det var først læreren min i 9 klasse som merka det, de sendte 3 forespørseller til bupp ikke før jeg begynnte på vidregående
fikk jeg bupp. I 10 klasse hadde jeg det rett og slett for jævlig, jeg orket ikke konsentrere meg, jeg kuttet meg daglig, ingen merka det,
ingen brydde seg. dagen før eksamen så var jeg på vei til og henge meg, men mamma kom inn på rommet mitt og sa at jeg hadde åndsmakter i meg, og at jeg bare var barnslig. ho skrek at jeg skulle stoppe og gråte, ho klikka rett og slett. Jeg gikk på eksamen, men uten så mye glede. Jeg ble tatt ut hele siste månden i 10 klasse, fordi læreren min så at jeg ikke hadde det lett, og jeg sa nesten vær dag til ho at jeg var lei livet og ville dø. Men den månden satt jeg alene på bibloteket og gjorde ingen ting. jeg fikk tilbud om og være
hjemme men taklet ikke mamma og pappa. kom ut av ungdomskolen og begynte på vidregående, tilslutt ble det for mye for meg, fordi jeg hadde det for bra på skolen og for dårlig hjemme. En dag uti november. 2012 fikk jeg panikkanfall og skrek at jeg ville dø, og
hvor mye jeg ville ta selvmord foran mamma og pappa, det endte opp med at jeg ble dratt med til legevakta og rett til veum.(psykreatisk sykehus) og der ble jeg i 3 uker, og så ble jeg skrevet ut fordi jeg skulle til england, men ble skrevet inn igjenn dagen etter jeg kom hjem, 4 dager etterpå kom de inn på rommet mitt med mamma og sa at jeg skulle pakke sakene mine og dra 
hjem igjenn, jeg vill ikke hjem til galehuset så jeg ble så forbanna at når de låste opp døra stakk jeg. jeg kom hjem på kvelden og dagen etter tok jeg overdose og havna på akutten på sykehuset. Det var det mest forferdelige jeg har opplevd. skulle ønske jeg døde. dette var den 12.12.2012. Jeg havna på veum da jeg ble skrevet ut av sykehuset. Den ene dagen når jeg var der så klikka det mentalt for meg, og jeg ble sinna og frustrert over hvor vondt jeg hadde det jeg hadde noe som heter "panikk anfall" etter sånn ca 2 timer lå jeg og rista og var ferdig, jeg fikk en ganske sterk pille og sovna fort. den 18.desember var min bursdag og den tilbrakte jeg på et sted
full av gale mennesker, dagen etter ble jeg skrevet ut og dro selv ned på barneverne og nekta og dra hjem, jeg hadde med meg alle
tinga og klærne mine og satt der i 6 timer og begrunna hvorfor jeg ikke ville hjem igjenn. etter de 6 timene ble jeg flytta på en akutt
instutisjon og her bor jeg fortsatt. det har gått et helt halvt år. på det halve året, har jeg ukentvis prøvd og tatt selvmord. Den ene gangen , klikka jeg i en lengde av 5 timer, hvor jeg ble holdt nede. og det eneste jeg skrek var la meg dø, jeg vil dø, jeg orker ikke mer, jeg er lei av alt. jeg hadde kutta meg så det var blod i hele huset. jeg nekta at de skulle rense de og at de skulle se hvor dype de var.
etter de 5 timene ble jeg dratt til legen, og når de skulle rense såra uten min vilje hoppa jeg opp og fikk panikk så jeg løp mot døra, jeg ble dratt tilbake og holdt nede i den senga. etter det så måtte de snakke med lege pga hvordan jeg var. og jeg skulle ikke vente jeg skulle dø så jeg tok alle muligheter og løp mot døra, det endte opp med at jeg ble lagt ned i bakken foran legen, og han sa bare
ho der må på veum om ho vill eller ikke. så jeg ble dratt inn i bilen og opp til veum, og når vi kom dit så måtte vi også vente på en lege, jeg skulle ikke være der jeg så jeg løp mot døra og ble igjenn lagt ned  i bakken flere ganger, den siste gangen jeg ble lagt ned i bakken, så kom legen inn og da sa han også at jeg bare måtte være der, og jeg ville ikke, så da ble det en tvangsinnleggelse. dette var de 4 værste dagene mine på en innleggelse. innesperra, selvmordstanker og bare helt jævlig. prøvde og ta livet mitt der å. når jeg kom igjenn var ikke ting lette igjenn, det har vært ubeskrivelige mangfoldige ganger ned til e6 og togskinner gjennom dette halvåret. Jeg kuttet meg også gangske dypt en dag, jeg ville bare føle noe men uansett hvor dypt jeg kuttet følte jeg ikke noe, jeg måtte på legevakta og sy, og det gjentok seg dagen etter. jeg har så mange stygge arr på hele kroppen og jeg er redd. jeg føler ikke noe lenger,
deprisjonen blir bare værre og værre for vær dag som går, jeg går til bupp, men de starter ikke ordentlig behandling før jeg har et
rolig sted og bo, så takk barnevernet for at dere er så treige i ræva, la meg heller dø... 

Denne ble ganske lang, men jeg skal si deg, dette er en kort vesjon av hva jeg har vært igjennom

-Anonym

 

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Har du slitt mye psykisk, eller sliter du enda? Send inn ditt leserinnlegg til slpost@live.no

 

Du kan velge selv om du vil være anonym.

7 kommentarer

miss-uverdig

01.06.2013 kl.00:37

Dette var en sterk historie. sitter med tårer i øynene, og klump i halsen. er det virkelig mulig at et barn skal oppleve noe slikt forferdelig. stakkar. alle tanker går til deg nå, som har skrevet dette innlegget, og opplevd det. du fortjener det ikke. du fortjener alt godt. husk. dette som har skjedd er ikke din feil. men det handler om omsorgssvikt og svikt fra BV og helsenorge. jeg håper du snart kan få det bedre. for dette er ikke bra.

jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, men langt fra så intenst å ille som du skriver om. det må være forferdelig.

stå på. du er verdifull. husk det <3

varme tanker og klemmer til deg <3

Jill Sheryl

01.06.2013 kl.00:40

Så leit å høre :(((... Jeg har bare slitte en gong. Og det var da søskenbarnet mitt prøve å pule meg. Han hadde ikke sett på mange år og noe uker siden så han meg og sa at jeg hadde blitt en stor voksen jente som vokser i fra alder. Han trudde at jeg vare 18 år, men egentlig så er jeg bare 15 år.. Så han hadde lyst å knulle meg fordi jeg har ''fin kropp og sånt''... Det vil jeg aldri glemme, selv om det skummelt og ekkelt :(

camilovesalmosteverything

01.06.2013 kl.01:46

Veldig sterkt å høre...

Mange klemmer.

veronica

01.06.2013 kl.07:56

så trist skule bare spøre deg om du ville være med i ukensbloggere på det nyeste innlege mit

det står der hva du må gjøre for å bli medlem du trenger bare skrive i kommentar feltet mit i det innlege som hetter påmeldig skriv kommentar som: jeg er med

Tuva Linnea

01.06.2013 kl.21:45

åherre, så grusomt! Får lyst til å gi deg en stooor bamseklem! Stakar deg!;( Sitter her å gråter..

smiletotheworldanddontgiveup

02.06.2013 kl.13:16

Det var kjempe trist å høre du burde ikke trenge å verken tenke eller oppleve noe sånt jeg føler med deg

~smiletotheworldanddontgiveup

gromma.blogg.no

05.06.2013 kl.12:58

Huff a meg, det griper et morshjerte å lese innlegget ditt... Jeg skrev i et annet innlegg at du måtte kontakte både den ene og den andre, men ser jo i dette innlegget at det er folk på saken, så beklager for at jeg tok for kjappe slutninger og uttalte meg før jeg visste bedre...

Grusomt at du er så deprimert og har det så vondt, jeg tenker at de er nødt til å behandle den depresjonen din først og fremst, før den er i sjakk vil alt annet være nytteløst spør du meg, men det er klart at du selv må jo også være villig til å ta imot hjelp, ellers nytter ikke noe da heller...

Er så lei meg på dine vegne, håper det kommer bedre dager for deg, og at du kan se lysere på livet innen kort tid, ellers er jeg redd du klarer å gjennomføre et selvmord...

Skriv en ny kommentar

Siste Liv

Siste Liv

21, Haugesund

Er en 21 år gammel gutt som har depresjoner og sliter mye med å akseptere meg selv. Denne bloggen handler om mine følelser og håper det kan være til hjelp til andre som sliter. Kontakt eller send et leserinnlegg til slpost@live.no

FØLG HER:

Kategorier

Arkiv

hits