ADD MEG LESERINNLEGG FACEBOOK

LESERINNLEGG: -Min mor fikk Kreft

FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER

 

 

I 5. klassen fikk jeg høre at moren min var blitt syk, og jeg måtte reise ned til henne for å besøke henne. hun hadde fått lever kreft, og hadde ikke lang tid igjen å leve. Ho bodde på en plass som heite Herefoss, og det er nesten ved Kristiansand, og jeg bor i Nordland. Jeg dro da altså ned til henne og jeg fikk møte henne, noe som var det verste jeg kunne få se. Huden hennes var nesten grønn av misfarging, og hun var så tynn at hun ikke kunne gå selv uten at noen skulle gå sammen med henne når hun måtte på toalettet. Vi kom til henne på fredag, og hun skulle få lov til å dra hjem neste Onsdag, legene sa at hun hadde ca 6 måneder igjen å leve, men hun kom seg aldri hjem på den Onsdagen, hun døde på tirsdag.. Jeg ble helt knust, broren min var også helt knust, jeg som 10 åring viste ikke hva jeg skulle gjøre når storebror står og gråter. 
 
dagene gikk veldig sakte de neste dagene, vi skulle vente til begravelsen, og det var en uke etterpå. Noe jeg husker veldig godt, er da jeg og pappa gikk ned til kirkegården for å se hvor hun skulle ligge, ble jeg så kvalm at jeg trodde jeg skulle dø. Dette var på vinteren så de folkene som jobber med å grave gravene, måtte legge en svær dings på bakken der de skulle grave for at jorden skulle bli tint opp til gravingen, det stinket av den, det så så skummelt ut, jeg ble svimmel av tanken på at mamma skulle ligge der for alltid. 
 
i begravelsen så var jeg med en venninne fra barndommen hele tiden. jeg hadde også en ste-far som jeg nå hater. Han var en idiot som ingen liker. han var alkis, og han tvang meg til å spise ting jeg ikke likte da jeg var liten. Det høres ikke så stort ut, men for en liten unge er det ganske vanskelig å være i nærheten av en slik person. Han var ego, og slem. Det var mange ting jeg ville ta med meg hjem etter mamma, men jeg fikk ikke halvparten engang, for det var tydeligvis hans, men nok om han. 
 
 
Og ikke nok med det, så skulle jeg klare å miste noen på Utøya 22-7/2011. jeg mista kusina mi der. hun var og er som en søster for meg. jeg savner henne vær eneste dag. Det å være på skolen å høre andre elever snakke om det 2 år etterpå er ganske ubehagelig. etter dette så kuttet jeg meg selv, og jeg følte meg svak.. men jeg hadde en kompis som var der for meg hele tiden, han snakket med meg hvis det var noe jeg ville snakke om. Jeg følte meg så langt nede, jeg trodde jeg skulle klare å komme meg opp igjen etter det med mamma, men så kommer dette fram.. jeg klarte bare ikke, jeg bare datt ned igjen. Adrian prøvde å dra meg opp fra mørket igjen, men jeg klarte ikke å være villig til det. Jeg sperret meg selv inne på rommet, og ville ikke være med noen som helst. 
 
men jeg har venner som jeg er så glad for at jeg har, jeg elsker dem alle ! jeg er så takknemmelig for det jeg har, men skulle ønske mamma og Åsta kunne komme hjem igjen <3  

 

-Anonym-

 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Skriv et leserinnlegg til slpost@live.no - Vil du være anonym så skriv det i mailen!

 

FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER


5 kommentarer

Eirin Marita

05.07.2013 kl.14:28

Så trist!

Anne aka Kiro

05.07.2013 kl.14:31

Først og fremst; Dette leserinnlegget er strekt! Får en klump i magen av å lese det hele og prøver samtidig å forestille meg hva jeg skulle gjort hvis jeg var i samme situasjon. Men kommer kun frem til at hvis det var tilfelle ville jeg fremdeles gått på BUP...

En annen ting... Du har en flott blogg! Og det spiller ingen rolle hvor ofte man oppdaterer den så lenge innleggene har mening eller dreier seg om noe folk gjerne vil lese om. Det ligger respekt i at du vil dele små ting som du gjør, og jeg synes det er flott! Har selv gjort det samme, bare å lete på bloggen min hvis du vil vite litt historie...

Anyways; Fortsett som du gjør, du har en flott blogg og innleggene kan røre ved folk som har sympati og empati. Så for min del blir jeg rørt av det jeg leser.

Fortsett det gode arbeidet, for du fikk nettopp en ny leser :D

Siste Liv

05.07.2013 kl.16:05

Anne aka Kiro: Takk for fine ord... Det er sant, meningsfulle innlegg er det viktigste... Du er god

Tonje.

05.07.2013 kl.19:12

Har det sånn nå, men jeg tør ikke si det til noen.

♥Karine Høgden♥

06.07.2013 kl.02:28

Åh. . Tårene mine bare renner! Jeg klarer ikke sette meg inn i den situvasjonen, men et ord for den er grusomt. . Moren min sliter med hjerte sitt. . Hun går på medisiner og bruker ofte å være på sykehuset. . Jeg prøver ikke å tenke på det pga det går utover hverdagen min og jeg klarer ingenting. Pappaen til moren min døde som 50 åring av det samme mamma har fått og min mamma er 46. . Jeg tenker ofte på om når mamma plutselig kan gå fra oss, men det er alltid håp i mine tanker. . Håp hjelper meg, samme med positivitet! Mange av vennene mine skjønner ikke hva dette dreier seg om, de tar det ikke så alvorlig som jeg gjør og sier jeg bare gjør dette for oppmerksomhet! Noe som er helt feil! Moren min betyr alt for meg! Hun hjelper meg når som helst, hun støtter meg når jeg er nedpå, hun trøster meg, hun gir mer råd og er rett og slett en person jeg setter høyest! Tanken på at hun alltid må ha medisinen sin med seg overalt i tilfelle hun besvimer/faller om er litt skummelt å gå å tenke på. Jeg må hjelpe til veldig masse hjemme pga mamma kan ikke annstrenge seg for mye. . Da blir blodårene tettere og hun får vondt i hjerte, pulsen blir høy og det kan føre til hjerteinnfarkt. . Jeg hater å snakke om dette, men jeg føler nå begynner det å bli påtide at jeg får dette ut! Itilegg hadde jeg 3 søskenbarn som var på Utøya når terroragrepet skjedde. .Ingen av dem ble drept, heldigvis! men de sliter veldig i etterkant, men de er så sterke samtidig! De står på og fullfører skolen og står på vidre. Jeg har full tillit til dem noe jeg har hatt fra dag 1!

Jeg kan fortelle deg at jeg ble mobba før, men i andres mening var det ikke så ille. . Men alt er forskjellig fra person til person! Om jeg syntes det virket ille så virket det ille? Alt kan virke ille der og da uansett hvor lite problemet høres ut! jeg ble altså mobba pga jeg var same.. Jeg fikk kommetarer som:'' Æsj, du snakker så rart'', ''hut deg tilbake til ''sameland'', ''Sameidiot'', ''stygge joikeunge''. . Dette slet jeg veldig med! jeg bor jo på en liten plass i nordnorge som ikke er så vandt med samer i akkurat dette strøket av Norge. Men i og med at jeg var veldig ung når dette skjedde drev jeg ikke med selvskading! Jeg ble selvfølgelig veldig lei meg og rømte fra timene på skolen osv. . Jeg turte tilogmed ikke gå med samekofte på 17.mai pga jeg var redd for å få kommentarer. .Nå har heldigvis folk lært seg å respektere kulturen min! Nå i ettertid kjenner jeg at etter så masse vonde kommentarer om både mamma, utseende mitt og at jeg er same har gjort meg mye sterkere! Folk har så lett til å dømme andre! Det er helt sykt hvor lett folk dømmer andre omså det går på utseende, stil, personlighet eller førsteinntrykket som ikke var ''perfekt''. . Samfunnet idag blandt unge er katastrofe på enkelte punkter!

Jeg beundrer deg! Etter å ha sett dine innlegg sitter jeg igjen med tillit og forståelse. . Jeg kjenner meg igjen på enkelte områder! Jeg syns du er sterk. . Jeg vil deg bare vell i livet. . jeg skjønner at ting virker mørkt av og til, men husk at det finnes noe som heter håp og positivitet. Finn deg noen du kan snakke med, noen som gir deg råd og noen du stoler på! Det finnes tro, ha tro på deg skjøl og vis at du er strek og kjemp! Forget the haters cause somebody loves you

Stå på vidre kjære deg!

Skriv en ny kommentar

Siste Liv

Siste Liv

21, Haugesund

Er en 21 år gammel gutt som har depresjoner og sliter mye med å akseptere meg selv. Denne bloggen handler om mine følelser og håper det kan være til hjelp til andre som sliter. Kontakt eller send et leserinnlegg til slpost@live.no

FØLG HER:

Kategorier

Arkiv

hits