ADD MEG LESERINNLEGG FACEBOOK

LESERINNLEGG: -Livet var et Helvete!

 

FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER

 

Skriv et leserinnlegg til slpost@live.no - Vil du være anonym så skriv det i mailen!

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Skrevet av Linn Therese - BESØK BLOGGEN HER

 




Jeg hadde det jævlig. Jeg visste ikke hvordan livet egentlig kunne være, at det kunne være fantastisk. Det eneste jeg visste var at livet kunne være helt jævlig og det eneste jeg ville var å dø.

Slet psykisk i 7-8 år. Gjennom slutten av barneskolen, hele ungdomsskolen og videregående. Men det meste startet på ungdomsskolen når det kom til psyken. Alt kom på en gang og jeg traff den berømte stygge veggen.

På barneskolen hadde jeg blitt mobbet lenge. Folk slang stygge ord til meg, stygge blikk, jeg ble en gang sparket og slått i magen fordi jeg var ekkel. De mente jeg så ekkel ut og fortjente derfor slag og spark i magen. Det var grusomt. Folk mente de kunne behandle meg slik de ville fordi jeg var fæl i deres øyne.

 I 7.klasse hadde jeg snakket mye med en gutt på internett. Vi fikk kjempe god kontakt og jeg satte pris på han. Han spurte etter hvert om jeg kunne sende han bilder av meg selv. Jeg sendte han bilder av mitt ansikt mange ganger og skjønte ikke helt hva han mente. Så spurte han om jeg kunne sende bilder av kroppen min. Jeg var ikke gamle jenta egentlig, og visste ikke hva jeg gikk til om jeg gjorde noe sånt. Det var spennende og skummelt på samme tid, men valgte å ta utfordringen. Han fikk meg til å føle meg fin fordi han sa jeg var fin. Når jeg ellers hørte bare dritt når jeg var på skolen så var det godt å få en bekreftelse fra denne gutten om at jeg var fin.
Sommeren kom og han ble plutselig stille. Hørte ingenting mer, fikk ikke tak i han, ingenting. Jeg ble lei meg, såret og alt det som hører med. Så startet ungdomsskolen, der jeg håpet at ting kanskje ville endre seg litt til det bedre, mindre mobbing osv, noe det absolutt ikke ble. Like etter start hadde vi en håndball dag på gressplenen med hele skolen, jeg var klar for å stå opp og delta på det, men planen var ikke helt sånn. Mamma sa jeg ikke skulle på skolen i dag og jeg kunne se fra vinduet alle fra skolen som deltok på denne dagen. Jeg fikk vondt med en gang fordi jeg tenkte at jeg kom til å få kjeft fra folk i klassen for at jeg ikke møtte opp fordi at da manglet de folk til å spille. Så fikk jeg beskjeden fra mamma om at jeg skulle til Fredrikstad, fordi jeg skulle i avhør på politistasjonen med Kripos. Der fikk jeg vite at denne fyren var ikke 15 år som han sa til meg, han var 33 år, og planen hans var å møte meg for å voldta meg. Det var jo litt av en beskjed å få. Jeg falt sammen, og det gjorde bare dagene mine mye verre i ettertid. Tankene på hva som kunne skjedd om jeg rakk å møte han, var grusomme.

I tillegg kom jeg på skolen på mandagen, og mobbingen fortsatte. De spyttet på meg, kastet vann på meg, spente bein, de gjorde alt de kunne tenke seg å gjøre med meg som var slemt.

Etter hvert ble det alt for mye for meg. Jeg taklet ikke livet stort lenger. Jeg gikk på ungdomsskolen og taklet ikke livet. Man er nå litt for ung til å si at man ikke takler livet, men det var slik det var. Alt for mye dritt, alt for mye som gjorde at livet ikke var verdt å leve lenger.

Læreren min forsto at noe skjedde og at jeg hadde det litt vanskelig. Ho gikk til helsesøster uten å spørre meg først og ba ho om å fikse en time til meg. Plutselig kommer læreren min og sier jeg har time hos helsesøster. Jeg går dit og ho mener jeg da skal brette ut alt som skjer i livet mitt og hvordan jeg har det.
Jeg klarte det ikke helt med en gang, men etter litt åpnet jeg meg og ho skjønte fort at jeg trengte noe mer enn bare en samtale med ho selv. Da fortalte ho meg at ho ville jeg skulle komme meg til noe som heter Oppsøkende Psykiatriteam her i Sarpsborg. Jeg sa at jeg kunne gjøre det bare de ikke fortalte noe til mine foreldre. Problemet var at ho hadde ikke noe annen mulighet, ho måtte fortelle foreldrene mine at ho skulle henvise meg dit. Jeg ville ikke at de skulle vite at jeg hadde det så jævlig.

Jeg kom meg dit og gikk der fra halve 8.klasse til og med halve 1.året på videregående. I løpet av videregående ble ting enda verre. Spesielt 1.året. Da var ting forferdelig. I slutten av 10.klasse så startet jeg med selvskading. Det gikk alt fra kutting til spiseproblemer osv. Gjorde mye for å kunne ødelegge meg selv eller for å kjenne at jeg faktisk levde. I løpet av tiden ble min psykiater på dette stedet jeg gikk til sykemeldt så ho jobbet kun 60 % noe som for meg gjorde etter hvert at jeg mistet litt tillitten til ho. Jeg klarte ikke lenger å fortelle hvordan jeg hadde det de få gangene jeg traff ho. Jeg begynte å skade meg mer og mer, og tankene kom mer og mer over på at jeg ville ta livet mitt. Var mer vekk fra skolen og jeg slet som et helvete. En av mine lærere oppdaget at noe ikke var som det var fordi jeg ikke taklet mer skolekjøkken osv blant annet. Grunnen var at der mente de at vi måtte ha t-skjorte på oss, og armene mine hadde jeg jo skadet, ikke så mye, men noe, hadde skadet meg mye mer andre steder. For å skjule det mer. Så jeg ville ikke ha skolekjøkken mer fordi det var noen i klassen som så disse sårene mine.

Etter litt ble jeg innkalt til en samtale med læreren min, fordi ho var bekymret og hadde hørt fra noen jenter i klassen snakke om meg og sår på armen. Ho fikk meg til å innse at jeg var nødt til å gjøre noe med dette. Ho fikk meg til å skrive ned noe hver kveld, om hvordan dagen min har vært. Jeg gjorde det, og leste selv at det stort sett var svart som natta, alt som sto der. Jeg tok med meg dette, viste det frem til min psykiater. Ho fikk sjokk. Ho ringte etter legen min, så jeg fikk en akutt time der fordi dette var alvorlig og hadde med selvmordstanker/planer å gjøre.

Etter samtaler der om at jeg kanskje måtte legges inn osv, gjorde meg kjempe redd. Visste ikke hva det ville innebære, så jeg ble redd. Etter litt fant han heller frem et annet alternativ, noe som jeg godtok. Da ville han ha meg inn på UPP, altså Ungdoms psykiatriske poliklinikk. Det er mye av det samme som BUP, men kun for ungdom. Der fikk jeg miljøterapi, som vil si at jeg dro dit, og vi fant på ting istedenfor og bare sitte inne på et kontor hele tiden. Det gjør faktisk at det er lettere for en person å snakke!

Dette hjalp noe, det holdt meg relativt greit oppe, men slet så klart fremdeles!
Hadde perioder der ting var svart som natta og det eneste jeg ville var å dø. Døden var mye i tankene mine da jeg slet. Noe det er for veldig mange.
Siste året på videregående var det vanskeligste året noensinne med tanke på skole. Jeg tok påbygningsåret for å få en generell studiekompetanse. Jeg gikk på tabletter for å slippe depresjoner, som ikke funket. Det var hardt det skoleåret. Jeg hadde heldigvis en lærer som var ganske støttende og fortalte meg det at jeg skulle kjenne på følelsene når jeg våknet på morgen. Hvis jeg kjente at det var vanskelig å stå opp, vanskelig å komme meg ut av senga, eller døra, så skulle jeg legge meg ned, lukke øynene en times tid til, og heller prøve igjen på nytt. Ho mente det var mye bedre for meg å være på skolen om jeg ikke tvang meg selv. Og det funket mye bedre. Jeg satt på skolen ofte og stirret rundt i klasserommet, hørte en masse babling rundt meg, men forsto ikke et eneste ord av hva noen sa. Jeg følte meg helt bortvekk i forhold til alle andre.

Jeg innså til slutt at det eneste som ville hjelpe meg videre ville være å komme meg bort. Eneste problemet var at jeg ikke var klar for noe som helst høgskole/universitet. Men så hørte jeg noen snakke om folkehøgskole, og sjekket ut alternativer, priser osv. Snakket med psykiateren min UPP for å høre med henne hva ho tenkte om det. Det var dyrt og jeg var kjempe redd for å si noe til foreldrene mine. Men i en familiesamtale på UPP valgte jeg å fortelle dette. Og det kom frem veldig positivt. Jeg søkte og kom inn!

 

God klem til alle dere som sliter! 

5 kommentarer

yassi08

09.07.2013 kl.14:34

Å herregud tårene renner :'( det er so rørende og trist. Men eg er glad hu klarte det til slutt <3

Mona♥

09.07.2013 kl.17:39

Å, herregud! Elsker allerede denne bloggen ;) Er din faste leser alt :-)

andrineogemilie

09.07.2013 kl.17:56

Er din faste leser! <3

Rebecca

09.07.2013 kl.21:06

Herlig og lese slike blogger. Ærlige og åpne :)

Kristiane Solnes

14.07.2013 kl.20:28

Trist og vakkert skrevet. Glad på hennes vegne.. ! =)

Fin blogg :)

Skriv en ny kommentar

Siste Liv

Siste Liv

21, Haugesund

Er en 21 år gammel gutt som har depresjoner og sliter mye med å akseptere meg selv. Denne bloggen handler om mine følelser og håper det kan være til hjelp til andre som sliter. Kontakt eller send et leserinnlegg til slpost@live.no

FØLG HER:

Kategorier

Arkiv

hits